Angsten på soverommet

– Vi må få fikset sexlivet vårt! Vi har ikke ligget med hverandre på to år. Hvis dette forholdet skal ha en sjanse, må vi få dette til å funke igjen!

Mannen i sofaen foran meg slår ut med armene. Bestillingen er helt tydelig. Utenfor veggene skinner sola, men her inne er det ikke like hett. Og de to som har kommet inn på kontoret mitt, er slett ikke alene om situasjonsbeskrivelsen.

De er paret som har alt, tilsynelatende. Men det ene som mangler, plager dem mer og mer. Det som en gang var et enkelt og ukomplisert sexliv, har etter hvert blitt preget av mange forgjeves forsøk og like mange såre avvisninger. 

Nå er hver berøring og hver klem blitt et signal om en forventning. Plutselig føles enhver positiv respons på klemmen som et forpliktende løfte om noe mer. 

Stivner til når armen kommer

Når den ene legger en arm rundt den andre, stivner den andre til – mens de tause tolkningene går som et alarmsignal i tankebobla:

«Hva tenker han nå? Jeg er ikke klar for ligging, så nå er det best at jeg trekker meg unna».

Partneren som prøvde seg på nærhet, kjenner at avvisningen gjør vondt – og trekker seg også unna. Snart gir han opp å nærme seg. Han dropper klemmene, og avstanden mellom de to øker sakte, men sikkert.

Hva skjedde egentlig med disse to? 

De har forsøkt å snakke om det, men forsøkene har endt med anklager og krav. Begge føler seg avvist, ingen føler seg sett. 

For mange par blir tankene de har om sex som elefanten i soverommet: Begge vet at det skjer masse i den andres tankeboble, men frykten for å såre eller bli såret hindrer dem i å si eller spørre om det. Tankene blir ikke delt. I stedet tyr de til hint og antydninger, gjetting og antagelser, tolkninger og taushet. Hvordan skal de klare å komme nærmere hverandre, når ingen av dem vet hvor den andre er? 

Sex er det skumleste temaet

Angsten på soverommet er godt dokumentert. Studier viser at sex er det klart vanskeligste og skumleste konflikt-temaet for par.

Mange krangler om økonomi, husarbeid og praktiske prioriteringer. Men ikke noe av dette er like truende for parforholdet som å krangle om sex. 

Den enkle løsningen er å unngå disse samtalene.

Det har paret foran meg gjort, over lang tid. De føler at det flaut å snakke om, de finner ikke ordene som funker, og begge er redde for ikke å være gode nok. 

Men denne tausheten har sin pris.

Når sex blir et utrygt tema de ikke får til å snakke om, kan også de hverdagslige berøringene bli mer komplisert – som en klem eller en hånd som stryker på armen.

Plutselig kan klemmen føles som et press. 

Når jeg ber begge to om å fortelle litt om sine tanker rundt dette, blir det fort tydelig at det er lenge siden de fikk se inn i hverandres tankebobler på dette området. De har tenkt så mye, og sagt så lite. Det har skapt en avstand som bare forsterker den utrygge følelsen hos begge to. 

De som snakker om det, har det bedre

Forskningen viser at par som snakker godt om sex, er mer fornøyd med både sexlivet og parforholdet.

Studier viser faktisk at hvor ofte et par snakker om sex, betyr mer for tilfredsheten i parforholdet enn hvor ofte de faktisk har sex.

Men for å våge å snakke om noe sårbart, må du først føle deg trygg. Så når ønsket er å fikse sexlivet, bør man ikke begynne på soverommet.

Oppdrag nummer én er å være oppriktig interessert i den andres tanker og følelser, og møte dem uten kritikk eller krav. Når begge kjenner at den andre lytter, stiller empatiske spørsmål og forsøker å forstå det som er vanskelig, blir relasjonen tryggere.

Og når du føler deg sett og anerkjent, da er det lettere å komme nærmere.

For veien til mer fysisk nærhet starter med den emosjonelle nærheten. Hva vet den andre om hva som skjer i tankene hos den som stivner til når den lille berøringen kommer? Hva vet den andre om det som skjer i tankene hos den som føler seg avvist og trekker seg unna? 

Frykter kritikk og krav på soverommet

Det som gjør dette så vanskelig å dele for de to i sofaen foran meg, er at de er så sårbare her. De er redde for at de selv ikke skal strekke til, de frykter kritikken og kravene – og de er redde for hva den andre skal si og føle, hvis de forteller hva de selv har behov for eller ikke har behov for.

Mitt råd til de to er å begynne med å snakke om hvordan de skal snakke om dette og unngå de typiske fellene, som kritikk, selvforsvar og press.

For når de forstå mer av hverandres tanker, kan en spontan og vennlig klem få lov til å være nettopp dét – og ikke noe mer. Det er en god start.